Mørkelys

Over skyene

Mørkelys

Mørke. 

Det var slik alt startet, det var det som var begynnelsen på alt. Selve eksistensen begynte i mørket. Enten man tror på Gud eller på vitenskapen, er det én ting man er enige om: alt begynte i mørket. Alt begynte i ingenting, så kom verden, så kom lyset. 

Slik var det også med meg. Jeg begynte i ingenting i mammas mørke. Så ble jeg sendt inn i lyset en kald og solfylt høstdag. Fortsatt er det mørket som sender meg inn i dagen hver morgen. Jeg lar meg fascinere av lyset, akkurat som barna i Joseph Wright of Derby’s maleri, Philosopher Lecturing with a Mechanical Planetary. Mørket jeg ble til i, erstattes gradvis av lys i form av kunnskap og forståelse, av håp og av lykke. Fortsatt eksisterer mørket, både i meg og i verden jeg lever i

her jeg sitter på verandaen, godt pakket inn i den enorme natten. Det dempede lyset fra månen kaster duse skygger over ansiktet mitt. Tankene mine legger ut på nok en ferd, og plutselig flyter jeg. Langsomt gjennom verdensrommet, tiden, lyset og mørket. Jeg tenker på verden, jeg tenker på livet, jeg tenker finn månen. 

Klimakrise. Flyktningkrise. Presidentkrise. Krig. 

En verden i krise. En verden i svart.   

Jeg ser det hele tiden. Det er umulig å unngå budskapet som skriker til meg fra avisforsidene. Jeg kan velge å ignorere det jeg ser, det jeg hører, men sannheten vil vri seg urolig i bakhodet hvis jeg velger ikke å se den. Flere titalls millioner mennesker er på flukt. Så mange barn dør av underernæring hver dag at det er skummelt å tenke på. I Arktis ligger isen langt foran oss i et kappløp vi ikke har råd til å tape, mens flom og tørke sloss om hvem som skal få herje mest i resten av verden. En av verdens mektigste menn lirer av seg den ene syke idéen etter den andre, og hans lederskap har for lengst bikket grensen til det absurde. Nettroll, ekstremister, diskriminering, terror. Vi lukker munnen rundt det vi ønsker å si og holder kjeft, i frykt for at samfunnet ikke vil godta det. 

Verden står ansikt til ansikt med mørket. Det puster oss i nakken, det henger over oss og venter. Venter på et siste feilsteg. Detaljen som vil utløse dommedag, dråpen som vil få begeret til å renne over og sende oss alle til verdens ende. Mørket observerer oss mens vi ødelegger den vakre, trygge planeten vår. Vi, menneskene, som bare har eksistert en brøkdel av et sekund av universets historie. 

En følelse av panikk slår meg som et piskeslag hver gang jeg tenker for mye på det. Verden er ondskap. Verden er krig og sult og flukt. Verden er tåke og skogbrann og pol-is som smelter og flom og tørke og sorg og rasisme og kulde og voldtekt og tårer og flammer og vold og trusler og smerte og svik. Verden er mørke. Det vil snart bli natt, for alltid. Og månen vil ikke skinne. 

Det er i hvert fall slik de fremstiller det i media; samfunnskritikerne, klimaforskerne og journalistene. Det er som om de får ekstra betalt for å være pessimister. Er det rart man blir tung til sinns? Kanskje det blir mørkt snart. Kanskje vi er på vei mot slutten. Det er ikke godt å vite hvordan vi egentlig ligger an. Men det jeg ser, er at solen står opp hver morgen og kaster et flommende lys over landskapet, vekker håp i den som er uvenn med natten og tilbyr varme til den som fryser bak samfunnets lukkede dører. Det er ikke mørkt, så hvorfor ta sorgen på forskudd? Jeg kan ikke la meg lenkes fast av tanken på at mørket kanskje vil senke seg over oss for godt, når solen fortsatt skinner og glinser og stråler og varmer i beste velgående. Alt rundt oss lyser, vi kan bare ikke alltid se det. Kunnskapen, friheten, demokratiet, kjærligheten. Lyst. 

Så jeg lar verden forføre meg. Jeg ser på bladene og fargene som danser i høstvinden mens regndråpene trommer mot ruten. Jeg nyter en kopp med noe varmt å drikke mens snøen farger landskapet utenfor hvitt. Kjenner lukten av nyklippet gress og hører fuglene kvitre mens markblomster spirer. Hører vannet som døsig klukker mot bryggen og kjenner solens trygge glød mot huden. Jeg lar den varme meg på innsiden og tar imot håpet den tilbyr. For verden er ikke mørk. Den er lys, den er fargerik. Verden er soloppganger og fjellturer og sommerkvelder og høstfarger og nybakt brød og barbeinte føtter og blomsterbuketter og barnehender og måkeskrik og røde kinn og lukten av hav og første kyss. Verden er nysnø og latter og glede og kunst og valper og vennskap og bøker og planter og frisk luft og lykke og snøkrystaller. Trekk pusten. Det er lyst.

Det var mørket som slapp universet ut i soloppgangen. Det var mørket som slapp meg ut i lyset ved mitt første møte med verden. Livet er en vals der lyset og mørket evinnelig krangler om oppmerksomheten. Også i meg. 

Jeg lar lyset vinne, for mørket vil komme. Det skal nok kreve meg tilbake en dag, kamuflert som døden. Når min tid i lyset er over, vil mørket være resten av for alltid. Ikke før.